De fleste bruker «internett» og «nettet» om hverandre uten å tenke over at det faktisk er snakk om to forskjellige ting. Det ligner litt på å bruke «Norge» og «Oslo» som om de betydde det samme. Oslo ligger i Norge, men Norge er langt mer enn bare Oslo. På samme måte lever web på internett, men internett er langt mer enn bare web.
Forvirringen er forståelig. I hverdagen opplever vi sjelden forskjellen, siden det meste vi gjør på nettet foregår nettopp gjennom web-delen. Likevel er skillet nyttig å kjenne til, spesielt når noe slutter å virke og du prøver å finne ut hvor problemet egentlig ligger.
Veinettet
Internett er selve infrastrukturen. Kablene under bakken og under havet, ruterne, satellittforbindelsene og alt utstyret som knytter datamaskiner over hele verden sammen. Tenk på det som veinettet i et land, asfalten, broene og kryssene som gjør det mulig å komme seg fra ett sted til et annet.
Et veinett i seg selv frakter ingenting av seg selv. Det er bare mulighetene som ligger der, klare til bruk. Det er først når noen faktisk kjører en bil, en lastebil eller en buss på veien at noe transporteres fra A til B. Internett fungerer på akkurat samme måte. Det er en samling av forbindelser som gjør transport mulig, uten selv å definere hva som transporteres.
Butikkene langs veien
World Wide Web, forkortet www, er én av mange ting du kan bruke dette veinettet til. Det er nettsidene og lenkene mellom dem, altså butikkene og husene langs veien, ikke selve veien. Du kjører på veinettet for å komme deg til butikken, men butikken er ikke veien i seg selv.
E-post, direktemeldinger, videosamtaler og filoverføring bruker også internett som transportvei, men de er ikke en del av selve veven av lenkede nettsider som utgjør web. Det ligner på at både postbudet, ambulansen og skolebussen bruker det samme veinettet som deg, men ingen av dem er butikkene du besøker langs veien. De bruker bare den samme infrastrukturen til helt andre formål.
Alt det andre som også bruker veien
Det er lett å glemme hvor mye annet som faktisk kjører på internett samtidig med web. Strømming av musikk og video bruker ofte helt egne systemer for å frakte data, optimalisert for jevn flyt i stedet for enkeltbesøk. Spillkonsoller sender og mottar informasjon om hvor spillfigurer befinner seg, i sanntid, uten at noen nettleser er involvert i det hele tatt. Smarte høyttalere, dørklokker og termostater sender jevnlig små datapakker fram og tilbake, stille i bakgrunnen, uten at du noensinne åpner noe som ligner en nettside for å bruke dem.
Alle disse tjenestene er som forskjellige typer kjøretøy på det samme veinettet. En trailer med varer, en ambulanse på vei til et sykehus, en syklist på vei til jobb. Ulike formål, ulike hastigheter, ulike behov, men alle avhengig av at selve veinettet fungerer for at de skal komme fram.
Faktisk sendes det i dag langt mer data over internett gjennom slike tjenester enn gjennom vanlig nettsurfing. Videostrømming alene utgjør en enorm andel av all trafikk som fraktes over veinettet døgnet rundt, uten at en eneste nettleser nødvendigvis er involvert, siden mange strømmetjenester bruker egne apper i stedet for en tradisjonell nettside.
To forskjellige oppfinnelser, født med flere tiår mellom seg
Internett fantes lenge før web ble oppfunnet. De første forbindelsene mellom datamaskiner går tilbake til slutten av 1960-tallet, gjennom et forskningsprosjekt som opprinnelig skulle koble sammen noen få universiteter og forskningsinstitusjoner i USA. I mange år etter dette fantes det ingen nettsider å besøke i det hele tatt, bare rene tekstbaserte systemer for å sende meldinger og dele filer mellom datamaskiner som allerede var koblet sammen.
World Wide Web, med lenker og nettsider slik vi kjenner det i dag, ble skapt av den britiske forskeren Tim Berners-Lee i 1989, over tjue år etter at selve internett begynte å ta form. Han jobbet ved forskningssenteret CERN i Sveits og ønsket en enklere måte for forskere å dele dokumenter med hverandre, ved å lenke dem sammen slik at man kunne klikke seg fra ett dokument til et annet. Web er altså en oppfinnelse som ble bygget oppå en infrastruktur som allerede eksisterte og fungerte utmerket, akkurat som en helt ny type butikk kan åpne langs en vei som har ligget der i flere tiår.
Det tok heller ikke lang tid før web ble den desidert mest brukte grunnen til at folk flest koblet seg til internett i utgangspunktet. I løpet av 1990-tallet gikk web fra å være et internt verktøy for forskere ved CERN til å bli allemannseie, og for de aller fleste vanlige brukere ble «å gå på internett» i praksis synonymt med «å åpne en nettleser». Den ene delen av veinettet, butikkgaten, ble så dominerende i folks bevissthet at selve veinettet den lå på nesten forsvant helt ut av manges tankegang.
Hvorfor navnet www fortsatt henger igjen
Mange eldre nettadresser starter fortsatt med www, en rest fra tiden da det var nyttig å skille tydelig mellom en vanlig datamaskin koblet til internett og en datamaskin som spesifikt tilbød websider. I dag er dette skillet stort sett unødvendig, siden nesten all vanlig internettbruk uansett skjer gjennom web, men vanen har hengt igjen som en slags digital rest fra en tidligere epoke, litt som et gammelt skilt som fortsatt henger over en butikk selv om innholdet i lokalet har endret seg mange ganger siden skiltet ble hengt opp.
Hvem eier veien, og hvem eier butikkene
Et annet nyttig skille er hvem som faktisk bestemmer over de to. Ingen enkelt person, selskap eller land eier internett i sin helhet. Det er i stedet et lappeteppe av tusenvis av selskaper og organisasjoner som hver eier og drifter sin egen bit av veinettet, og som blir enige om felles regler for hvordan trafikken skal flyte mellom bitene. Det ligner litt på hvordan et lands veinett faktisk består av kommunale veier, fylkesveier og riksveier, driftet av forskjellige instanser, men bygget etter felles standarder slik at en bil sømløst kan kjøre fra den ene til den andre uten å merke overgangen.
Web derimot er en åpen oppskrift, et sett med regler for hvordan nettsider skal bygges og lenkes sammen, som alle fritt kan bruke uten å spørre noen om lov. Det er nettopp derfor hvem som helst kan lage en nettside og gjøre den tilgjengelig for hele verden, uten å eie en eneste meter av selve veinettet den fraktes over. Du leier bruken av veien, men du eier butikken din selv.
Hva om web forsvant
Tenk deg et øyeblikk at hele World Wide Web plutselig sluttet å eksistere, mens internett fortsatt fungerte akkurat som før. Du ville fortsatt kunne sende e-post. Videosamtaler ville fortsatt fungere. Spillkonsollen din ville fortsatt koble til andre spillere. Smarthus-enhetene dine ville fortsatt snakke sammen. Det eneste som ville forsvunnet, er muligheten til å skrive en adresse i en nettleser og få opp en side med tekst, bilder og lenker.
Det sier noe om hvor stor del av vår oppfatning av «internett» som egentlig er web i forkledning. For de fleste er nettleseren inngangsporten til nesten alt de forbinder med å være «på nettet», selv om enormt mye trafikk i praksis aldri passerer gjennom en eneste nettleser.
Hvorfor er dette nyttig å vite
Forstår du skillet, blir det lettere å skjønne hvorfor «internett er nede» og «nettsiden er nede» faktisk kan bety to helt forskjellige problemer. Det ene handler om selve veien, at kablene eller forbindelsen din har sluttet å fungere, noe som rammer alt du prøver å gjøre på nettet. Det andre handler om én bestemt butikk langs veien, at akkurat den ene nettsiden har et problem, mens resten av internett fungerer helt normalt for deg.
Neste gang en tjeneste ikke virker, er det derfor verdt å spørre seg om det er selve veien som er stengt, eller bare én butikk langs den. Prøv gjerne å besøke en helt annen nettside. Fungerer den fint, vet du at internett-forbindelsen din er i orden, og at problemet i stedet ligger hos den ene tjenesten du egentlig var ute etter.
Det samme prinsippet gjelder når en app på mobilen din ikke laster innhold, mens andre apper fungerer helt fint. Selv om ingen nettleser er involvert, bruker mange apper likevel den samme underliggende webteknologien i bakgrunnen for å hente innhold. Feilen kan da ligge nøyaktig samme sted som når en nettside ikke laster, hos den ene bestemte tjenesten langs veien, ikke i selve veinettet du kjører på.