Noen skriver www.eksempel.no, andre bare eksempel.no, og begge ender som regel opp på nøyaktig samme sted. De fleste har aldri stilt seg selv spørsmålet om hvorfor de tre bokstavene i det hele tatt er der, eller hvorfor det tilsynelatende ikke spiller noen rolle om du tar dem med eller ikke.
Det er et av de mest oversette detaljene i hvordan vi navigerer internett, en vane de fleste av oss har arvet fra tidlig internettbruk uten noensinne å stille spørsmål ved den. Barn som vokser opp i dag skriver ofte adresser helt uten www fra første stund, rett og slett fordi de aldri har lært at det noen gang var et alternativ verdt å tenke på.
Et subdomene blant flere
«www» var opprinnelig en av flere underadresser, kalt subdomener, et nettsted kunne ha, ment for å skille World Wide Web-delen fra andre tjenester på samme domene. Et selskap kunne for eksempel ha www.firma.no for nettsiden, mail.firma.no for e-post, og ftp.firma.no for filoverføring, alle tre pekende på forskjellige tjenester under samme hoveddomene.
Tenk på hoveddomenet som selve bedriften, og subdomenene som de forskjellige avdelingene innenfor. Nettsiden var én avdeling, e-postserveren en annen, filoverføringstjenesten en tredje, hver med sin egen dør inn til bedriften, men alle under samme firmanavn. På den måten kunne én enkelt server håndtere nettsiden, mens en helt annen server håndterte e-posten, uten at noen av delene forstyrret hverandre.
Hvorfor skillet stort sett har forsvunnet
I dag trenger de fleste nettsteder ikke det skillet lenger, siden nesten alt en vanlig bruker gjør på et domene handler om selve nettsiden. Derfor setter eierne som regel opp en automatisk viderekobling, slik at det ikke lenger spiller noen praktisk rolle om du skriver www foran eller ikke, begge veier fører fram til akkurat samme sted.
Denne utviklingen skjedde gradvis over mange år, i takt med at internett ble mer standardisert og de fleste bedrifter sluttet å drifte egne separate servere for hver enkelt tjeneste. E-post flyttet i stor grad over til spesialiserte tjenester som Gmail og Outlook, ofte driftet av helt andre selskaper enn de som driftet selve nettsiden, og behovet for å skille disse tydelig med egne subdomener ble mindre presserende for de fleste vanlige nettsteder.
Fullt navn og kallenavn
Det er litt som å kunne kalle noen ved både fullt navn og kallenavn, begge peker på samme person, selv om det formelt sett er to ulike måter å omtale dem på. Noen foretrekker fortsatt å skrive www av gammel vane, mens andre dropper det helt, uten at det gjør noen forskjell for hvor de havner.
Akkurat som noen alltid presenterer seg med fullt fornavn og etternavn, mens andre bruker kortformen i daglig tale, uten at det endrer hvem personen faktisk er. Begge variantene refererer til nøyaktig samme sted, samme innhold, samme server. Det finnes ingen fasit for hvilken variant som er «riktigst», bare ulike vaner som har festet seg over tid hos forskjellige mennesker og organisasjoner.
Når valget faktisk betyr noe
For teknisk avanserte tjenester kan valget mellom www og ikke-www av og til påvirke ting som cookies eller ytelse på tvers av subdomener, så enkelte store nettsteder velger bevisst én variant som sin offisielle adresse og viderekobler alltid til akkurat den, i stedet for å la begge fungere likestilt.
Dette handler blant annet om at informasjonskapsler, cookies, satt på hoveddomenet uten www automatisk deles med alle underliggende subdomener, mens cookies satt spesifikt på www-varianten er mer avgrenset. For en vanlig informasjonsside spiller dette sjelden noen rolle i praksis, men for større tjenester med kompleks infrastruktur bygget opp av flere forskjellige subdomener som må dele informasjon sømløst med hverandre, kan dette valget faktisk ha reell teknisk betydning.
Store tjenester som driver egne innloggingssider, betalingsløsninger eller API-er på egne subdomener, kanskje konto.firma.no eller betaling.firma.no, er avhengige av at innloggingsinformasjonen din følger med sømløst mellom disse forskjellige delene av tjenesten. Feil valgt hoveddomene for cookies kan i verste fall bety at du må logge inn på nytt hver gang du beveger deg mellom to subdomener som egentlig burde oppleves som én sammenhengende tjeneste for deg som bruker.
Historisk bagasje som har blitt en vane
Mange eldre, veletablerte nettsteder beholder www av ren historisk tradisjon, rett og slett fordi det alltid har vært slik hos dem, og det sjelden er noen sterk grunn til å endre noe som allerede fungerer utmerket. Nyere nettsteder, spesielt de bygget de siste ti årene, dropper ofte www helt fra starten av, siden det oppleves som en unødvendig rest fra en tidligere epoke av internett.
Det ligner litt på hvordan enkelte eldre bedrifter fortsatt bruker formelle titler og lange navneformer i all sin kommunikasjon, mens nyere, mer uformelle selskaper går rett på fornavn og korte navn fra første stund. Ingen av delene er feil, det er rett og slett ulike stilvalg formet av når og hvordan organisasjonen opprinnelig etablerte sin identitet.
Hvorfor er dette nyttig å vite
Ser du at en nettside insisterer på akkurat én variant og viderekobler bort fra den andre, er det som regel en bevisst teknisk beslutning, ikke en feil eller en tilfeldighet fra utvikleren sin side. Det er sjelden noe å bekymre seg over som vanlig besøkende, siden begge variantene uansett fører deg dit du skal.
Skal du selv sette opp en ny nettside, er det verdt å bestemme deg tidlig for hvilken variant som skal være den offisielle, og sørge for at den andre alltid viderekobler dit automatisk. Det hindrer at søkemotorer forvirres av to tilsynelatende identiske versjoner av samme side, og sikrer at alle lenker som deles, uansett hvilken variant noen skriver eller klikker på, alltid ender opp på nøyaktig samme sted til slutt.
Denne lille tekniske detaljen er faktisk et fint eksempel på noe som gjelder mye av det som skjer bak kulissene på internett: det du ser som bruker er nesten alltid enklere enn det som faktisk skjer for at det skal oppleves sømløst. Tre bokstaver som virker helt tilfeldige har en hel historie og et helt sett med tekniske beslutninger bak seg, selv om du aldri trenger å tenke på noen av dem for å finne fram dit du skal.